Vårt nye fristed

Det skjer mye i heimen om dagen. Det er vel gjerne sånn om høsten. Heldigvis får jeg strikket og sydd litt innimellom. En strikkemappe gikk for kort tid siden i posten, og havner under juletreet til en heldig mamma.

En annen ting som har opptatt oss i det siste er vårt nye fristed i skogen. Det er fint å bo i byen, men innimellom savner både foreldre og barn litt boltreplass og luft. Lykke en derfor stor over å ha leid denne perlen av ei hytte under en time hjemmefra.

Solhaug. Anno 1937. Utedo, brønnvann og stearinlys.

Veranda med god plass for utekjøkken

 Deilig daybed, med omtrekking i vente.

 Barnerom med køyesenger og kjøkken

Foreldrerom, sengen er godkjent av poden..

Spiseplass

 Litt oppstartsproblemer med parafinbrenneren, men vi skal nok få varme i hus etterhvert.

Vi gleder oss til å ta hytta i bruk, og til å bo oss skikkelig inn. Det blir nok noen strøk maling her og der, noen nye gardiner og andre små grep som gjør det til vårt fristed.

Tre på tur med telt!

Vi har gjennom de siste årene opparbeidet oss rikelig med turutstyr, og det har stort sett samlet støv. Så nå var det endelig duket for testing av nytt telt, primus, podens barnesovepose (han kan riktignok bli nesten dobbelt så lang og fortsatt få plass), nye liggeunderlag osv.

Vi pakket alt vi trengte. Rart hvor mye man trenger for en natt. Det er jo så mye som må med uansett hvor lenge man skal være borte, så egentlig burde man være mer enn en natt for å få igjen for bæringa. Men, det fikk holde med en natt i denne omgang.

Jeg, med poden i meis, og liggeunderlag og en sovepose på ryggen, mannen med resten. Tilsammen omtrent 50kg på ryggen. I overkant av 200 høydemeter på 2,5km. Tungt.

Definitivt verdt det. Badevann, eller vassevann er riktigere denne gangen. Pølser på primus, kokekaffe, masse maur, fuglesang, lek med vann, strikketøy i solnedgang, ender, vannliljer, konglekasting, små hender som tviholder på grus, konglesauer med amputerte ben, korte barneben som løper så fort de kan, sol, sol og atter sol. Perfekt.